Rektor blogger om Holmenkollstafetten

Rektor blogger om Holmenkollstafetten Spesial

"Aglo vgs. pleier å delta i Holmenkollstafetten. De første årene stilte vi med et damelag og et herrelag, men nå er det lærere mot elever!

Formen på deltakerne varierte veldig, og ett år var faktisk damelaget vårt det laget som kom nesten helt sist. Det var ikke spesielt gøy å springe med følgebil rett bak hvor det stod «siste løper!»

De siste årene har vi stilt med ett ansattelag og ett elevlag. Lagene våre pleier ikke å være i tetskiktet i stafetten, men det gjør ikke noe, for mer enn halve poenget er å bli bedre enn hverandre!  Det er vel så langt elevlaget som har flest seire, men vi på ansattelaget kjemper så godt vi kan!

Selv har jeg aldri vært av de sprekeste. Riktignok hadde faren min planer om at jeg som sjuåring burde forberede meg til bli en god skøyteløper, for det var nemlig storesøstera mi. Jeg ble påmeldt i skøytegruppa til Strindheim, men etter en to måneder hvor jeg gråt hver gang jeg skulle på trening, slapp jeg unna. Dermed kunne jeg konsentrere med om mer bedagelige sysler som lesing osv.

Som voksen har jeg blitt mer glad i trening. Det har variert opp gjennom årene med aerobic, treningssenter, yoga og jogging. Det har gått litt i rykk og napp, men da jeg begynte å nærme meg 50 satte kanskje midtlivskrisa inn, og jeg startet å jogge litt oftere. Hunden min, Hera, var ganske bekymret på de første joggeturene og snudde seg stadig for å sjekke hva som foregikk bak ryggen hennes. En prustende og ildrød matmor var hun ikke vant med. Men det gikk seg til og det ble etter hvert en vane både for matmor og hund.

Jula 2012 fikk joggingen min et skikkelig løft. Da fikk jeg nemlig påmeldingsavgift til Oslo halvmaraton i gave. Da jeg åpnet konvolutten, så jeg først overskriften Oslo maraton, og ble derfor kjempeglad da jeg skjønte at det bare var halvmaraton jeg skulle springe. Dermed måtte treningsmengden økes, og jeg klarte i september 2013 å gjennomføre 21 kilometer på tida 2 timer og 18 minutter. Det er jeg stolt over. Det som også var fascinerende og forbausende var at den tida som gikk med til å trene, fikk jeg igjen i økt overskudd og energi.

Jeg har vært med på Homenkollstafetten mange ganger. Jeg tror jeg har løpt over halvparten av etappene, så jeg har rik erfaring. Jeg vet for eksempel at det er lurt å snøre skolene godt når man springer den bratte etappen ned fra Besserud. Etter å ha sprunget den etappen med tær som skled inn i forkant av skoene for hvert steg, ble storetåneglene mine blå. Det kunne riktignok skjules med neglelakk, men etter hvert datt de av. Jeg var uten storetånegler i over et halvt år før de vokste ut igjen. Veldig upraktisk!

Jeg vet også at det er lurt å ikke gi alt en har på de første 100 metrene selv om det en kort distanse. Det er utrolig hvor stive lår- og leggmuskler kan bli, og hvor lang en firehundremeters bane kan oppleves. Det vet jeg etter å ha hatt helt feil taktikk! I tillegg føltes det som om jeg skulle hoste opp lungene, men heldigvis ble de der de var! Det finnes et bilde som viser hvor sliten jeg ble den gangen.** Elevlaget vårt passerte faktisk ansattelaget på etappen min…

Jeg planlegger å bli med på Holmenkollstafetten til våren også. Det er alltid spennende å se om det er elevlaget eller ansattelaget som vinner. Det pleier å være en veldig hyggelig tur, så sett av helga den 13. mai, og bli med! Det er faktisk VERDENS STØRSTE STAFETT vi skal delta i."

** Vi sparer Gørild for dette bildet denne gangen...

Her kan du lese tidligere blogginnlegg fra Gørild

Slapp av og lær litt

Nå er vi endelig i gang

bunn.jpg